• Increase font size
  • Default font size
  • Decrease font size

Vis alle produkter


Avansert søk

Forfattere

Skriv utE-post

KARMELS REGEL

Forfatter: Den hellige Albert, patriark av Jerusalem
Utgivelsesår: 2017
ISBN: 978-82-7024-331-0
Format: Heftet
Sider: 79
Utgave: 1
Pris: kr 129     Kjøp

Den opprinnelige regel

for den Salige Jomfru Maria

av Karmelbergets Orden,

gitt av den hellige Albert,

Patriark av Jerusalem,

korrigert, endret og stadfestet

av Innocens IV


FRA FORORDET AV KARDINAL ANDERS ARBORELIUS OCD:

Hver orden har sin livsregel og ofte også konstitusjoner som gir mer konkrete retningslinjer for livet i klosteret. Ofte har regelen blitt skrevet av grunnleggeren. Vi trenger bare å tenke på Benedikts regel og hva den har betydd for hele den vestlige kulturen. Karmelittordenens regel er ganske unik, ettersom den både er ytterst kortfattet og forfattet av en utenforstående, patriarken Albert av Jerusalem. På 1200-tallet ble han bedt av en gruppe eremitter som hadde slått seg ned på Karmelberget, om å hjelpe dem og gi dem en livsregel. Det er altså Kirkens læreembete som har gitt Karmel dets regel. Bare dette faktum viser noe svært viktig: Karmel har alltid valgt å stå til tjeneste for Kirken. Ordenslivet er ikke bare til for at medlemmene selv skal vokse og utvikle seg på det åndelige planet, men det er fremfor alt til for Kirkens skyld. Ved å leve et slikt liv i Jesu etterfølgelse lever man også i «Kirkens hjerte», som Thérèse av Jesusbarnet understreker.

Hva er så Karmelittordenens store oppdrag i Kirken? Hva er det denne ordenen kan gjøre for at Kirkens oppdrag skal bli tydelig? Regelen uttrykker ganske enkelt det som er Karmels eksistensberettigelse i Kirken: kallet til den stadige, uopphørlige bønnen. Naturligvis er ikke dette noe som bare berører karmelittene. Det ligger i selve Evangeliets kjerne, at den som har møtt Herren og er tatt i besittelse av ham er innbudt til en stadig, fortrøstningsfull kjærlighetsrelasjon, altså til bønn. Regelen uttrykker det slik: «Enhver må holde seg i sin celle eller nær den, og være alene, mens han grunner på Herrens lov dag og natt (jf. Sal 1,2; Jos 1,8) og våker i bønn (jf. 1 Pet 4,7), med mindre han er opptatt med andre rettmessige gjøremål.» Denne tanken er selve kjernepunktet i regelen og også i hele Karmelittordenens åndelige liv og tradisjon. Karmel er til for å holde Karmels flamme brennende i hele Kirken. Ordensmedlemmene, både brødre og søstre, har som sin hovedoppgave å vokse i den uopphørlige bønnen. Man må altså se det som en prosess, der man stadig mer forvandles i møtet med Herren. Denne gradvise veksten inn i den mystiske kjærlighetsforening med Den Treenige Gud skildres på forskjellig vis av Karmels helgener og mystikere. Regelen er dermed utpreget mystisk i sin karakter. Samtidig er ikke dette noe som er forbeholdt karmelittene. Tvert imot har man alltid sett det som Karmels store oppgave og spesifikke apostolat å hjelpe andre mennesker til å åpne seg for denne dype kjærlighetsrelasjon med den Gud, som lever i oss gjennom dåpens nåde.

Det er viktig å se hvor bibelsk Karmels regel er. Når man analyserer den ser man at den, egentlig er et lappeteppe av bibelsitater. Det er omtrent som i Jomfru Marias lovsang, Magnificat. Dette faktum er egentlig dypt klargjørende. Regelen vil bare tydeliggjøre og konkretisere det som er åpenbart i Den hellige skrift. Det er ikke noe nytt, det er bare en måte å gjøre Bibelens budskap levende for en viss gruppe mennesker. Ordenslivet er på alle måter et bibelsk liv. I regelen blir dette tydelig når det står at man skal grunne på Herrens lov dag og natt. I den nye pakten er denne loven blitt sammenfattet i det dobbelte kjærlighetsbudet. Det eneste karmelitten hengir seg til er altså å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv. De konkrete anvisningene som regelen gir skal bare støtte dette livet i kjærlighet. Og igjen, det er alltid snakk om å vokse, utvikles og mer og mer bli lagt beslag på av den Gud som elsker sine barn så høyt at han gav oss sin enbårne Sønn for vår skyld.

Karmels regel er dypt kristosentrisk. Det sies at man skal «leve i lydighet mot Jesus Kristus (2 Kor 10,5) og trofast tjene ham med et rent hjerte og en god samvittighet (1Tim 1,5)». På latin anvendes ordet obsequium, som er rikere og mer mangefasettert enn ordet lydighet, som riktignok er helt bibelsk, men som i vår tid har fått noe ambivalent over seg. Obsequium taler om en helhetlig holdning der mennesket er fullstendig henvist og overgitt til sin Herre og Mester. Det er nettopp denne radikale omvendelse og stadige etterfølgelse av Jesus Kristus som regelen vil understreke. Den som lever i Karmel tjener sin Herre dag og natt. Han følger det minste lille vink fra sin Herre og vil utgyte hjerteblod i sin tjeneste. Også dette trekket er gjennomgående i ordenens tradisjon og møter oss i utallige varianter. Hos enkelte helgener skjer det i brudemystikkens form. Kristus-Brudgommen innbyr sin brud, som er både Kirken og det enkelte menneske, til en stadig dypere kjærlighetsforening. Brudens svar er en total hengivelse til sin Brudgom og å se hele sitt liv som tjeneste for ham. Hennes største glede er å få gjøre sitt liv til en uavbrutt lovsang til hans ære.

Regelen innskjerper naturligvis også det som er ordenslivets grunnpilarer, de tre klosterløftene; lydighet, fattigdom og kyskhet. Ved å innrette sitt liv etter disse tre evangeliske råd blir Evangeliet kjøtt og blod i ordensmedlemmene. Derfor er vi berettiget å si at regelen også er dypt evangelisk. Å etterfølge Jesus innebærer alltid at Evangeliet blir en levende virkelighet og får forme alle hverdagens oppgaver. Regelen gir derfor tydelige anvisninger av praktisk art som ofte er tidsbundet. I vår tid er behovet for esler kanskje ikke så overhengende. Som alle tekster må regelen tolkes inn i en sammenheng. Det viktige er at de evangeliske rådene og løftene blir konkrete i det liv i Guds stadige nærvær der karmelittene alltid skal leve. Regelen uttrykker den grunnholdningen på en svært talende måte: «Måtte Åndens sverd, som er Guds ord (jf. Ef 6,17), få bo i deres munn og deres hjerte (jf. Rom 10,8) i hele sin rikdom (jf. Kol 3,16). Og alt som dere gjør, gjør det i samsvar med Herrens ord (jf. Kol 3,17; 1Kor 10,31)».

Det er påfallende at regelen understreker visse verdier som skal lette livet i den stadige bønnen i Jesu nærvær: ydmykhet, ensomhet, stillhet og avholdenhet. Dette gjør at regelen har et asketisk preg. Livet i Karmel er et liv i enkelhet. Man avstår fra alt som er uvesentlig for å konsentrere seg på det vesentlige: bønnens møte med Gud som mer og mer tar mennesket i besittelse. Den asketiske aksenten er ytterst viktig for at den mystiske utviklingen virkelig skal finne sted. «I stillhet og tillit skal deres styrke være (Jes 30,15)», sier regelen for å hjelpe karmelitten til å se stillheten mer som en fortrøstningsfull overgivelse til Gud enn som en negativ begrensning. Å møte en askese som virkelig uttrykker alvoret i Kristus-etterfølgelse kan ofte bli avgjørende for hele den åndelige utviklingen. I Karmels liv er dette et stadig tilbakevendende tema, som varieres i ulike tonearter avhengig av tidens og stedets omstendigheter.

Profeten Elia og Jomfru Maria legemliggjør Karmels ideal. Ifølge tradisjonen var Elia Dux et pater Carmelitarum (karmelittenes leder og far), og Maria ble æret som Flos et regina Carmeli (Karmels blomst og dronning). Derfor kan det forundre oss at regelen taler så lavmælt om disse forgrunnsfigurene. Det sies riktig nok at de første eremittbrødrene levde «ved Elias kilde på fjellet Karmel», og man vet at det fantes et kapell på Karmelberget viet til Jomfru Maria. Dessuten sies det at regelen gjelder for «Den salige Jomfru Maria av Karmelbergets orden». Kan vi til tross for disse få referansene til Elia og Maria likevel si at regelen er eliansk-mariansk? Herom strides de lærde. Men når vi begynner å analysere det ideal som regelen setter opp for karmelittene, synes det likevel å bli tydelig at både Marias og Elias åndelige profil kan anes bak det som skrives. Man pleier å si at det er vanskelig å finne så totalt ulike personligheter som den strenge og kjempende profeten Elia og den saktmodige og milde Jomfru Maria. Samtidig er det nettopp denne paradoksale enhet på dypet i det de stod for, som er typisk for Karmel. Det er aldri snakk om å kopiere eller slavisk etterligne disse to personene, men heller la seg inspirere eller la seg konfronteres av dem.

Som en sammenfatning kan man si nettopp fordi Karmels regel er så kortfattet og begrenset til det aller vesentligste, gir den stort rom for menneskets frihet til å følge Den Hellige Ånds inngytelser. Sequi flantem Spiritum Sanctum – å følge Den Hellige Ånds vindpust – med denne syntesen kan man avslutte vårt blikk på Karmels regel. Til syvende og sist er det alltid Den Hellige Ånd som er sjelens veileder, noe Karmels helgener ofte understreker. Åpenhet og føyelighet mot Ånden, noe Jomfru Maria illustrerer bedre enn noen annen, er vesentlig for alle døpte. Karmels regel er hjelp for den som vil vokse i denne lydhøre holdningen, og derfor er regelen også dypt pneumatologisk. Ånden er alltid den som utforsker dybdene i Gud, og det er dit Karmels regel vil lede oss.

 

Boken er utgitt til minne om sr. Maria Nada av Inkarnasjonen OCD (Marit Flagestad, 1926–2005), som gav Karmels regel «den første norske språkdrakt», i anledning 25-årsjubileet for hennes ordensløfter.

 

 

 

 

 

 

 


Relaterte produkter

NATTEN ER MITT LYS
Stinissen, Wilfrid OCD

kr 200
SANT MENNESKE
Stinissen, Wilfrid OCD

kr 248
MARIA I BIBELEN OG I VÅRT LIV
Stinissen, Wilfrid OCD

kr 298
KRISTUS ER DITT LIV
Stinissen, Guido

kr 268
EN SJELS HISTORIE
Thérèse av Lisieux

kr 298
DEN NYE VINEN - om Åndens frukter
Stinissen, Wilfrid OCD

kr 329

Sist oppdatert: 15:50 19.11.2017